Sony Xperia 10 II

Sony Xperia 10 II er en lang telefon som takket være den slanke formen er lett å få tak på, selv for en liten hånd.

Den litt pussige formen gjør at man ikke når den øverste delen av skjermen med vanlig enhåndsbetjening, men det er utrolig hvor mye man kan utrette på skjermen uten å strekke seg etter den øverste tredelen av skjermen. Det avlange formatet egner seg godt til å lese lange tekster på nettsider, men hvis du for eksempel vil se en episode av en tv-serie på Netflix, må du leve med et svart felt på hver side av bildet.

Sony har integrert en spesiell meny som ligger på siden av skjermen, der man holder tommelen. Den skal kunne aktiveres med et par trykk på kanten, men vi fikk det aldri til å fungere optimalt. Vi måtte dunke hardt med fingeren gjentatte ganger før menyen med de mest brukte appene og innstillingene dukket opp.

Mobilen er ikke blant de raskeste, men har ingen problemer med de vanligste oppgavene. Skjermen oppdateres raskt og uten hakking når du blar mellom de forskjellige sidene på startskjermen eller flytter på et satellittkart i Google Maps.

Fingeravtrykksleseren er plassert i på/av-knappen på siden av telefonen. Den fungerer raskere og med færre feil enn fingeravtrykkslesere som sitter i skjermen på dyrere modeller.

Xperia 10 II holder fast ved mye som tidligere ble sett på som fordeler, men som ikke lenger finnes på de nyeste toppmodellene. Xperia 10 II har for eksempel et tradisjonelt hodetelefonuttak helt øverst, og frontkameraet er ikke integrert i skjermen, men sitter rett over selve skjermen, slik at du får fullt utbytte av skjermarealet.

Kameraet er over middels, som vi forventer fra kameraprodusenten Sony. Modulen på baksiden tar svært gode bilder, men de skjemmes av en del støy hvis de er tatt i svakt lys.

Telefonsamtaler er en grunnleggende funksjon som Xperia 10 II takler uten problemer. Lyden er klar og tydelig, og støy i omgivelsene er lite hørbart for den du snakker med.

+ God fingeravtrykksleser

+ Hyggelig pris

– Sidemenyen fungerer ikke optimalt

Conclusion